Annspan har nå sortert avfall godt og lenge, så blir det klimakrise nå, skyldes det ikke dette huset. Nå kom riktignok Annspan i skade for å kaste sneiper (ja, Annspan røyker, og ja, Annspan røyker inne) i matavfallet. Full krise! Annspan er petimeter, litt pertentlig (på en måte, da) og liker ikke å gjøre noe galt som myndighetspersoner kan reagere på. Nå er heldigvis Annspan blitt eldre og tøffere, og ga seg slett ikke til å plukke ut sneipene igjen. (Skjønt, Annspan var litt i tvil et øyeblikk: Ånei! Posen er ødelagt!)
Men samma det – klimakrise! Annspan har ikke helt bestemt seg for om klimakrise er noe å være for eller imot, men som litt kriseromantiker er vi nok for. Og hallo, klimakriser er vi omgitt av, ikke noe tvil om det.
Annspan har en god, gammel (nåja) venn som har klimakrise hver eneste dag, unntatt kanskje et par dager i juni i 2006. Hun ordner seg ved å reise til varmere strøk der klimaet slett ikke er noen krise, og kunne faktisk godt tenke seg å være i Bali-klima (f.eks.) til Bali forsvant under havet.
Eller som i dag for eksempel, det er søndag, og Annspan får skikkelig samvittighetskrise hvis det ikke gåes tur. En krise som kan overses og leves med såklart, men i dag bar det ut. Helt klimakrise. Kaldt-varmt-kaldt-varmt om hverandre. Skyldtes både klimakriseværet og at Annspan inntok mer øl enn søvn etter midnatt, som gir et ustabilt kroppsklima. Litt krise.
Og sånn vil det i grunnen bare fortsette utover vintern. Vintersko er helt klimakrise, derfor går Annspan i joggesko. Nesten uansett. Straks er det jul, og det bringer med seg masse klimakriser – det blir dårlig klima rundt juleribba, skikkelig dårlig klima i julegaveinnpakkingskøen, rævva klima i julepakkekøen foran lukekjerringhælvetesdritt på Posten. Skikkelig mye klimakriser, spørru Annspan.
Forøvrig har Annspan sett årets klimakrisefilm, 2012, som Annspan gleda seg stort til i nesten et år! DET var et skikkelig stort gjesp av en skikkelig klimakrise, ass. Nei, under pleddet og legge seg foran tven sammen med resten av sofafamilien og se en ordentlig krisefilm. Som Twister eller Dante’s Peak.
Annspan møter natur. Skrik! Klimakrise på Valdresflya i oktober.
Her forleden fikk Annspan skremmende sneglepost i postkassen sin. Med store, tydelige tall sto 01.10.2009. Annspan forsto jo kjapt at det var et varsel om noe skummelt som skulle måtte skje. Og sannelig. 01.10.2009 er D-dag for prøveordningen for søppelsortering i Oslo. Iallefall hjemme hos Annspan.
OK – prøveordning er greit, Annspan skal selvsagt prøve. Annspan vil jo gjerne være miljøvennlig. Men allerede i veiledningen (som høyst vennlig dukket opp på døra noen dager etter sammen med blå og grønne plastposer, dog ikke de vrengte handleposene, hvor finner Annspan dem?) startet forvirringen. Annspan siterer:
“Plastemballasje kan være både myk og hard plast.” OK. Men hva med plast som gir etter når man klemmer på den – MYKT eller HARDT? Og hva mener de med at de ikke vil ha “tilgriset eller forurenset plastemballasje”? Som f.eks. tannkremtuben min. Den er hard først, så myk og så ferdig, men ikke akkurat tilgriset (Annspan er ekstremt nøye på slikt). Ja, så hvor skal den? Er den organisk, fordi jeg har brukt den i munnen?
De oppfordrer ellers til å bruke fornuften. ”Et raskt tak med oppvaskbørsten er ofte det som skal til”. Eh, javel. Hvordan får jeg oppvaskbørsten inn i tannkremtuben?? Og dette er bare begynnelsen…
MULIG verre enn dette er denne lille dingsen som dukka opp i Annspans pose med Beef Jerky:
Hm. Sånn cirka naturlig størrelse innfelt. Opplagt kan det ha gått med slike når Annspan har knasket Beef Jerky.
Er Beef Jerky mat? Nei, Annspan er usikker på om hun egentlig vet hva det faktisk er, men er helt 100% sikker på at det finnes mange anledninger hvor Annspan glad og fornøyd åpner sin nyinnkjøpte Beef Jerky-pose, legger seg foran tven, smekker inn dvden og setter i gang. Så det Annspan egentlig lurer på nå er hvor mange av disse skrekkelige er-det-plast-er-det-organisk-hvilken-bøtte-skal-det-i-det-er-jaffall-ikke-spiselig-og-JAFFALL-ikke-miljøvennlig’e greiene har Annspan EGENTLIG fått i seg helt uforvarende?? Og “Do not eat ageless” – hva i all verdens land og rike betyr nå det egentlig?? Kan det være sånn at HVIS jeg spiser dem, blir jeg rynkefri og alt det der?
Forøvrig: Ja, Annspan har juksa på dette innlegget. Det er publisert på mandag, men tilbakedatert til søndag. Ufattelig, uhyre frekt, selvsagt, men ellers når ikke Annspan sitt personlige mål om ett innlegg i uka og se om jæ bryr mæ.
Annspan oppsummerer uke 39 såvidt det er (akkompagnert av Fisking i Valdres med Viggo Sandvik).
Annspan kunne som kjent ikke stemme, men hadde stor glede av å følge avtroppende Geir Helljesen i sitt In a galaxy far far away-studio under valgkvelden. En glitrende avskjedssending, syntes Annspan, som syntes det var utrolig kult at NRK hadde tatt seg bryet med å bygge dette kjempelange studioet til Helljesen i avskjedsgave.
Annspan har ellers forstått at det er litt furore rundt oljeleting eller ikke i Lofoten og Vesterålen. Annspan er verken for eller mot dette, som vanlig. Dessuten tenker Annspan at med alle kongekrabbene langs kysten der oppe må det da være svært vanskelig å få plassert noen form for stabil oljerigg uten at kongekrabbene går til angrep og drar hele sulamitten med seg nedover kysten? Samma det. Det er lørdag etter en hard uke, og Annspan orker virkelig ikke ta stilling.
Annspan har også fått med seg at Oslo-politiet har rydda opp rundt Akerselva og fjerna alle de kriminelle dopmenneskene som hang rundt der, men ikke hatt krefter til å dra aksjonen videre til Nye Plata. Ikke så rart, egentlig, for selv pol’ti må da synes det er umulig å komme fram der. Apropos kriminelle – Aftenposten gjør i papirutgaven i dag (Annspan orker ikke sjekke om den finnes på nett) et nummer av at kriminelle bilførerne står bak mesteparten av bilulykkene. Annspan synes jo dette er svært overraskende, men lurer på om det kan være fordi de har politiet etter seg i vill fart hele tida.
Statsminister Hanekamhaug (42) i 2029. (Bildet er manipulert og har ingenting med virkeligheten å gjøre. Red.anm.)
De få gangene Annspan ellers har vært i kontakt med virkeligheten i uke 39 utenfor nye og gamle episoder av Criminal Minds (ja, Annspan er våken på natta for å ta unna), har Annspan observert det nye fenomenet Hanekamhaug. Annspan synes det er imponerende å komme seg inn på Stortinget som 22-åring (hallo, hvor langt hadde Annspan kommet som 22-åring her i verden? Hæ?), og synes at alle skal slutte å være så eplekjekke mot den unge jenta, ellers har de brukt opp hennes 15 minutter før hun i det hele tatt har tatt fatt på sin nye karriere. Annspan spår herved forøvrig at Hanekamhaug-regjeringa overtar etter Jensen-regjeringa i 2029. Hvordan? Jo, i oktober 2029 blir Hanekamhaug stemt fram av irriterte nordmenn som vinner* av Skal vi danse, og får posten som premie. Så det.
*) Hanekamhaug og hennes dansepartner vinner knepent foran statsminister Jensen, som også i 2029-sesongen insisterer på å danse solo.
Annspan undrer seg litt over Arbeiderpartiets rockeimage og forstår ikke helt hvorfor det må være sånn eller hva det egentlig betyr. Men samma det. Annspan undrer seg også litt over NRKs kjekke Velg! 09 og forstår egentlig ikke hva det betyr heller. Velg 09? Hvorfor ikke Valg 09? Men samma det også. Det er lørdag etter en hard uke, og Annspan orker virkelig ikke ta stilling.
Kan godt være Annspan hadde stemt Arbeiderpartiet, om det ikke hadde vært for at Annspan er innvandrer og således uten stemme i dette valget. Annspans eneste valg er å øve press på resten av sofafamilien og sørge for at familiens eneste stemme blir brukt noenlunde greit. Og det er jo vanskelig nok.
Det er sikkert fristende å stemme FrP og Siv Jensen, som i gårsdagens partilederdebatt så Annspan bestemt inn i øynene, senket stemmen og med dyp patos lurte på om Annspan var irritert, fordi FrP er det eneste partiet som virkelig bryr seg om at Annspan er irritert eller er i stand til å gjøre noesomhelst med noe. Annspan ble faktisk skikkelig irritert og forsøkte å ta igjen, men Jensen lot seg ikke vippe av pinnen. Vi hevner oss med å kjøre reprise på dette festlige innslaget fra landsstyremøtet tidligere iår. Vi ska’kke godta det!
In Memoriam Everest Attitude “Red” Annspan I, 2005-2009
Everest Attitude "Red" Annspan I og Annspan i lykkeligere dager for ikke lenge siden.
Det er med stor tristesse vi må melde at Annspans eneste kjæledyr, Everest Attitude “Red” Annspan I, ble brutalt overfalt, boltekutta og bortført fra Youngstorget fredag 4. september 2009 et sted mellom kl 1800 og 2150, og herved erklæres M.I.A.
Everest Attitude “Red” Annspan I ble født ca 2005 i Oslo, har hele tiden hatt sitt varme hjem og tilholdssted i Oslo sentrum og har aldri vært aleine ute om natta. Annspan vil minnes de fine turene de hadde sammen til Ullevålseter og Bygdøy (jaja, ikke i år, da, og kanskje heller ikke ifjor, men før, da), de daglige turene til og fra jobben gjennom Oslo sentrum, og ikke minst de mange aftenturene hjem da Annspan og Everest Attitude “Red” Annspan I helst ikke burde ha vært på hjul sammen, men lente seg på hverandre.
Et varmt minne er også søndagen for bare to uker siden (“!#¤%”#), da Annspan brukte en hel dag på å rense, pusse, gnikke og smøre Everest Attitude “Red” Annspan I. Hvem er det nå som skal holde henne blank og ren. Hæ??!
Ved bortføringen var Everest Attitude “Red” Annspan I behørig låst til et gjerde rett ved siden av en god vennesykkel, som av ukjente årsaker hverken klarte å huske kidnappingen eller bidro nevneverdig til å forhindre den grusomme hendelsen.
Annspan er forbanna og lei seg, selvsagt, og frykter at Everest Attitude “Red” Annspan I går en trist skjebne i møte, havner i dårlig selskap og blir tvunget til å frakte ulovlige ting. Everest Attitude “Red” Annspan I er heller ikke spesielt kjent i Øst-Europa, og gruer seg nok til tanken på å kunne havne der.
Everest Attitude “Red” Annspan I etterlater seg en søster, en mye tyngre Diamant Heart Cut 50.00 Carat med et litt krøkkete bukkestyre, som vil være til praktisk trøst for Annspan, men det samme blir det jo ikke.
Annspan kan ikke holde seg lenger, og er nødt til å fortelle om sofafamiliens seineste tv-opplevelser. Egentlig burde de ha vært delt underveis, men det har vært så mye tv å se at Annspan ikke har hatt tid mellom opptakene (siden mai, åpenbart). Litt skremmende for noen, kanskje.
Men altså – vi (sofafamilien) anbefaler tre fantastiske serier, hvor folk frivillig har gått ut av sine ordinære liv for å gå inn i en tøffere tid eller tilværelse. Annspan håper de har fått betalt for opplevelsen, for dette var tøffe saker.
I Alaska: Surviving the Last Frontier måtte deltakerne reise til Icy Bay langt ute i ingensteds-Alaska for å se om de kan – ja, overleve langt ute i ingensteds-Alaska. Sofafamilien pakket seg inn i sofatepper og fulgte de ulike gruppene (på to eller tre personer) gjennom noen uker. De fikk tak (eller i verste fall telt) over hodet, og skulle stort sett ellers klare seg med det de klarte å fange og konservere selv. For eksempel selvhermetisert laks eller geit, om de var heldige og klarte å fange denslags. De måtte gå kilometervis for å finne vann, sanke og hugge ved, klare seg gjennom brakkesyke og spare rasjoner for å klare seg i ukene dette varte. Iskalde, våte, sultne og underernærte skulle de helst unngå å falle i elver eller i bresprekker underveis. Fantastisk underholdende, særlig når man selv er iført varme fleecesokker. Nesten like underholdende var aksenten til den skotske kommentatoren (Icy Bay = Eisi Bej). Luuuuuv it.
Lage fra bunn av!
Colonial House var helt annerledes – her skulle deltakerne tilbake i tid og leve som britiske kolonister i et lite samfunn i den nye verden i 1628. Fra de gikk ombord i båten som tok dem med til den konstruerte kolonien (fire hus!), skulle alt være som dengang. Morsomt og interessant å se hvordan moderne mennesker takla og ikke takla påtvunget religionspraksis, hierarki av alle slag og kjønn, kroppsarbeid døgnet rundt (noen i ledelsen sleipa seg unna), byttehandel med indianere, null kjøleskap, null dopapir. Lederne i samfunnet ble utpekt av kolonieieren (PBS i dette tilfellet), og det var spesielt artig å se hvordan folk falt inn i rollene sine og hvor ekle de som fikk noen form for makt ble.
Herskap og tjenere.
Akkurat det samme skjedde i The Edwardian Country House. Her skulle perioden 1905-1914 gjenleves over tre måneder på et britisk gods - noen skulle være herskap, og noen skulle være tjenere. På samme måte som i Colonial House skulle tidsepoken gjenleves på riktig uten juks, og Annspan var litt rystet over at at den unge herskapelige sønnen i huset (bare ni år) måtte gjennom dette på ordentlig. Mora hans gikk nemlig fullstendig opp i rollen (og de skulle de jo forsåvidt) og ble edvardiansk overklasseguffen, tilknappet, korrekt og helt uspiselig. Tjenerne måtte høre på alt overklassesnakket (også når det ble snakket om dem som om de ikke var der), jobbe døgnet rundt og late som om de var usynlige når herskapet var i nærheten. Heldigvis gjorde de litt oppgjør. Herren i huset juksa selvsagt, og krevde sunn mat til frokost framfor datidens kost, som like gjerne kunne være grisehode, griseøyne eller fasan-legg. Men den strikse, franske kokken (som faktisk kunne kokkelere edvardiansk, hvor finner man slike?) tok herlig hevn, må vite.
Gnistrende godt tv! Men alle tre er slutt – hva i all verden skal sofafamilien gjøre nå? Eh, vent litt…
Vi kan jo se The Restaurant UK, Border Force, SYTYCD, Who Do You Think You Are, NCIS, Numbers, Criminal Minds, CSI NY (ikke Miami, vi hater Horatio), Ramsey’s Kitchen Nightmares, Nanny 911, Masterchef Goes Large eller nyanskaffede Grey’s Anatomy 5, Heroes 3, Dexter 3, Mad Men 2, Sons of Anarchy 1, Criminal Minds 4, House 5, Saving Grace 1 & 2. Hm. Og da har ikke 20 episoder av Law and Order SVU 10 kommet engang. Snakkes over påske igjen, da. Hei.
…er en låt fra en av Annspans all time favvo-plater, A Night at the Opera med Queen.
Men det er ikke anliggendet nå, her skal det dreie seg om bil. Annspan har ikke filla peiling på bil, men liker å kjøre og liker å like bil. Derfor var sist fredag (Annspan henger alltid litt etter, husk det) en gledens dag da D2s veteranbilliste dukket opp til frokost. Endelig har Annspan råd til å kjøpe noen av sine gamle favorittbiler! Noe som selvsagt ikke kommer til å skje siden Annspan har – vi gjentar – ikke filla peiling på bil.
Annspan digga å se igjen sine gamle favoritter, her tjuvmontert fra D2s bildeserie (kanskje Annspans kontakter med mediet kunne anmode om embeddingmulighet?):
Hvorfor disse? Here goes:
Golf GTI: Svart. Sexy. Dødskul lyd. Noen het Rabbit og var harrykule. Annspan besvimte litt av glede første gang hun fikk kjøre en.
Honda Prelude: Annspans lengste bilforelskelse. Framkalte direkte hjertebank. Snerten, sportslig, spesiell, sikleverdig, snu-seg-etter-bil. Smaken av ordet. Mm-mm prelude. Med Honda på hjertet, I heart my Honda.
VW Scirocco: Annspan synes å huske at den så mye raffere ut enn dette. Dessuten var den grønn. Men å så gøy å kjøre, deilige dype bøtteseter, tøft tett lite ratt og supersmooth girspake. Annspan fikk ofte låne av en klassekamerat, sikkert mest på grunn av utidig mas, og holdt hardt i nøkkelen når den motvillig måtte leveres tilbake.
Ford Capri: Litt harry. Men så kul. Hvit med fartsstriper, og bare navnet var eksotisk. Nesten like deilig i linjene som en Mustang.
Volvo 242 GT: Bare jug, sjølsagt. Annspan har aldri ønska seg akkurat denne bilen. Men eide på tidlig 90-tall en Volvo 244 sånn ca 78-modell. Blå. Sivilsnutbil, som Annspans daværende venner kalte den, og lo av Annspan som forsvant litt bak rattet. Veide et tonn, og var en svær kasse som fløyt litt rundt personer under 1.70. Men det var Annspans første bil, og dermed kul.
I ren billykke presenteres her Annspan og en leid Ford Probe – på tur i San Francisco ca 1991.
Annspan og Ford Probe i San Francisco. D2 må gjerne rappe bildet.
Annspan innser at herværende publisistiske tradisjon med stadig å trykke veteranbilder av seg selv muligens begynner å bli et slitent konsept. Men Annspan kommer på at det finnes et bilde av sofafamilien i veteranrallyhjelmer i en Fiat Barchetta cabriolet på midten av 90-tallet en gang. Publiseres ved gjenfinning.
Annspan moret seg over astridmelands kommitterte klipp fra Dagens Næringslivs artikkel om ny Schibsted-direktør. Men falt selv hardt for denne passasjen:
Et eksempel på det tette forholdet mellom de to Schibsted-direktørene er at Ryssdals hund Fox, en blanding av gordon og engelsk setter, er valp av Birger Magnus’ setter.
Annspan har lest setningen om og om igjen (helt siden i går, faktisk), men kan fortsatt ikke begripe hvordan dette sier noe som helst om forholdet mellom de to Schibsted-direktørene. Eller?
Nesten ondeblikk. Annspan feirer nasjonaldagen '87 i viskose og lakkskjørt. Seriøst. Kvelden ble tilbrakt med Fallon på La Mirage. Antagelig som servitør.
Annspan koketterer ofte med at 80-tallet var fælt. Men det var jo egentlig ikke det. Alt var nytt, moderne, glamorøst og blankt. Og man kunne på fullt alvor putte på seg tversover i viskose. Absolutely fabulous!
Så da sofafamilien forleden plutselig (og som vanlig, litt for seint) oppdaga at NRK1 viser repriser av Dynastiet, ble vi grepet av tårefylt nostalgi og stilte pvr-boksen på serieopptak hver dag kl. 16:10.
Dynastiet er egentlig en passende overgang fra Mad Men, for her også finner vi pent kledde pene mennesker (jaja) som bedriver skamløs røyking og drikking overalt til alle tider, intrigemakeri og frekke businessmanøvre. Best av alt liker vi såpeposeringen og ondeblikkene. Ondeblikkene dukker opp ved nesten hvert sceneskifte idet noen legger på telefonrøret (uhyre svære telefonrør som ofte holdes med to hender) eller noen andre forlater et rom. Ondepersonen står igjen og ser hardt ut i luften, akkompagnert av dramatiske violiner. Onde-Alexis har i tillegg en ond leppekrusning og en rask vipp på hodet. Herlig.
Artig også (men litt forvirrende for Annspan, som er enkel og liker å holde med noen) hvordan karakterene endrer seg fra onde til snille og tilbake igjen i forrykende fart. (Sånn skal det være, leser Annspan i en lite lest gammal pensumbok; dette er nemlig «drama med peripeti uten anagnorisis». Mm-mm.)
Dynastiets tittelsekvens får sofafamilien til å klappe forventningsfullt i de små hendene sine – en av absolutt få vi ikke konsekvent spoler over. Kos ders med den aktuelle sesong 4-varianten!
O jubel! Get-boksen min har fått ny grafikk. De svære boksene nederst i bildet er blitt mindre og transparente. Kudos. Eller på tide, da :-) 3 weeks ago
Secretly, Bette hoped that due to his foggy glasses, Asbjørn wouldn’t notice that all the furniture was gone.
