Throughback fra dengang: Moderskipets indre er ute!
Ja, folkens, det er nå ett år siden Annspan startet vandringen rundt i Moderskipet, og brukte ca en måned på å tasse rundt og pirke litt på gulvlister, denge forsiktig i gamle skap, skrape i tapeten og rive opp vegg-til-vegg-tepper. Det var tider!
I anledning jubileet har Annspan-redaksjonen tatt seg selv kraftig i nakken og standhaftig gjennomført et effektivt redaksjonsmøte for å fordele alle de viktige oppgavene. Keyserløkkas svar på Drømmedesign er herved igjen klar for å pøse ut nye meldinger fra Moderskipet!
Det føles riktig og rimelig å ta opp tråden fra forrige melding. Annspan hadde da rota seg inn i et lite sidespor på loftet, og vender nå tilbake til Moderskipsdekket.
Moderskiptid er nå rundt 12. august. Keyserinnen hadde underveis fått Annspan til å innse at det var vanskelige oppgaver som måtte gjennomføres, for det er fint lite i et opprevet Moderskip som kommer på plass av seg selv. Annspan måtte ta tak i vanskelige oppgaver som parkett, kjøkkeninnredning, hvitevarer, lys, armaturer and all that jazz. Annspan falt stadig i hypersøvn ved tanken.
Men lo and behold, Annspan lot seg dytte ut i det. Først på plukklista var gulv. Enstav? Tostav? Eik? Lys? Mørk? Hjelp? Men hallo. Annspan er som noen kanskje vet kanadisk, så vips var det egentlig et lykkelig enkelt valg. Kanadisk lønn! (Nei, tenk, det kommer ikke ferdig stempla med masse røde lønneblader!) Og på Alnabru et sted hos Norges hyggeligste hedmarking, fant Annspan verdens vakreste lønneparkett til en overkommelig pris:
Parketten ble beundret, besnakket og bestilt, og skulle leveres til Moderskipet 15. august. Puh! Big one down! Så når vi da skriver 12. august, ringer Byggfruen for å sjekke at alt er på stell. ÅvettDehva??!! Den vakke bestilt! Ulønn er verdens takk! Og da var det ikke sånn heller at det bare var å hive Norgestre rundt og få dem til å bestille heller, for den måtte produseres først og kunne først leveres 26. august. Særlig.
Tiden sto stille. Tårer falt. Eder og galle spruta. Folk falt om. Så Byggfruen og Annspan ringte lettere panisk rundt, men kanadisk lønn til overkommelig pris var umulig å oppdrive. Og Pastis (dekknavn) og arbeidslaget hans måtte ha parkett innen 15. august for å holde skjemaet.
Det ble dramatiske timer. Hvada – måtte Annspan ty til annet gulv? Ny runde!? Det blei mørkt.
Men vips, på Grünerløkka, av alle steder, klarte Byggfruen å oppdrive verdens beste mann på Malia, som kunne levere så mye kanadisk lønn Annspan bare ønsket, om så på timen og som om det var helt naturlig!
Vakker, vakker kanadisk lønn, kortreist fra Løkka 🙂
Pastis (dekknavn) reiste ekspeditt avgårde for å hente, og Moderskipet var raskt i bane igjen!
Og se på det – bare et par dager etter alt dramaet, var gulvet allerede i ferd med å bli lagt. Dette gledet Annspans hjerte, som allerede kunne gå i gang med neste grusomme utfordring – tegning og utpønsking av kjøkken.
Men akk. En nærmere kveldsinspeksjon av sakene viste at det var noe som svikta. Parketten!
Godfølelsen av å vandre rundt på det delvis lagte gulvet ble brått avbrutt av gynging. Annspan er ikke gulvlegger, altså, men unnskyld Annspan, gyngende kanadisk lønn gåkke. Se bare her! En centimeter! Og en sånn derre sånn blyant sklei glatt rett innunder:
Annspan og Byggfrue mente bestemt at av og til av og til er én millimeter nok.
Så Annspan og Byggfrue lot blyanten ligge under for å illustrere, og skrev en tydelig lapp med klar beskjed om hallo der, dette holder ikke, RETT OPP!
Neste morgen var Byggfrue Keyserinnen og Annspan oppe tidlig for å inspisere, og elegant nok hadde Pastis (dekknavn) og hjelpemann bare fjernet lappen som om der ingenting sto, og bare fortsatt å legge gyngelønn. Det ble lettere opphetet diskusjon, såpass kan Annspan si, for Pastis (dekknavn) er den type håndverker som ikke er lydhør for dameforslag, for å si det slik. Det var altså ingenting i veien med dette gulvet, svikt var helt vanlig, og hva mener du svikt?, og han kunne IKKE se noen centimeter verken her eller der, og det kunne ihvertfall ikke hjelpemann heller, hvor da?
Men Keyserinnen lot seg ikke avfeie, og Annspan sto støtt bakerst og nikket bestemt, så dekknavn og hjelpemann måtte gi seg. Parketten måtte av igjen, og gulvet måtte rettes ut mer. Himling med øynene. Stor sutring og akking. Armer i været. Geberding. Ah! Det kommer til å koste tjue tusen for avrettingsmasse (det kosta tre) og ta minst en uke (to dager) og dumme vettløse damer (fnis).
Så igjen, litt tilbake til start. Mer avrettingsmasse, og ut med gyngelønn!
Hjelpe seg og hjelpe Annspan. Etter dette var det passende med et hvileskjær. Tid for kjøkken og IKEA!
annspan 